Da Siw (38) mistet pappaen sin, fylte hun to store kofferter med klærne hans og begynte å gå gatelangs i byen
Når jeg på onsdagskveldene tar siste bussen hjem til Nittedal, kjenner jeg pappas hånd klappe meg på skulderen, sier Siw Indsetviken. Han hadde vært stolt og glad om han hadde visst at ønsket han og jeg bar på, er oppfylt, sier hun.
Hver onsdag kveld deler Siw ut matpakker, hygieneartikler, varme klær og sko, og serverer varm mat og drikke til alt fra 200 til 600 takknemlige mennesker.
Det hele starter med to kofferter – og en stor sorg.
Pappas klær
Vinteren 2011 mistet Siw den snille og gode pappaen sin. Han døde av kreft, og Siw var utrøstelig.
Dagen etter at han sovnet inn, satt hun og moren på kjøkkenet og pratet og gråt mens de planla begravelsen.
Da var det som om en ny kraft skjøt opp i Siw, i form av en idé. Lenge hadde hun tenkt på at hun ville gjøre noe for andre. Gjøre en forskjell. Jobben hennes med multihandikappede var givende, men hun følte at hun ville noe mer. Dette hadde hun og pappa snakket og filosofert om i årevis. Men ennå hadde hun ikke funnet ut hva hun skulle gjøre. Plutselig, der ved kjøkkenbordet, visste hun det.
– Jeg spurte mamma om jeg kunne få lov til å gi bort pappas klær til narkomane og hjemløse som gikk og frøs rundt i hovedstadens gater akkurat nå. Mamma syntes det var en fantastisk idé.
Et par dager etterpå pakker Siw farens varmeste gensere, sko, votter, sjef og luer ned i de to store koffertene hans. Hun smører 15 matpakker med smør og godt pålegg og koker en termos med kaffe og en med kakao. Dette er en tidlig morgen i en isblå hovedstad med bitende minusgrader. Siw har på seg varmedress, topplue og et par røde strikkevotter med pels. Hjertet slår hardt og fort. Hva har hun begitt seg ut på? Hun er rett og slett livredd. Livredd – men bestemt. Det er dette hun skal, det kjenner hun inni seg, og hun kan føle pappas trygge hånd i sin, som viser vei.
Over brystet har hun en selvlysende gul vest med logoen til «Hjelp oss å hjelpe». Hun tar kontakt med organisasjonen for litt informasjon. Men her står hun alene, og hun går helt alene oppover Karl Johan. Med gul vest, to trillekofferter med klær og en sekk med mat og kaffe på ryggen.
LIVREDD: Første gang Siw delte ut klær til hjemløse og narkomane, var hun livredd. Hun begynte her, i bunnen av Karl Johans gate i Oslo, og gikk alene rundt en hel dag og en hel natt. Det ble starten på noe stort. Foto: Lund, Christin NO – EHM
Åpenbaring
Rett på de frosne brosteinene på Egertorget sitter en tynnkledd gutt i 20-årene. Han er blåfrossen og rusa, med fillete joggesko. Han har hendene i lommene på olajakken som umulig kan holde kuldegradene ute. Han burde også hatt en lue over det pene, mørke, krøllete håret.
Siw setter seg på huk ved siden av pappkruset han har foran seg. Hun sier hva hun heter, at hun har med noen varme klær og spør om han er interessert. Det er han. Han har et varmt smil under sløve øyne.
Siw tar frem pappas tykke, blå strikkegenser med v-hals. Gutten rister febrilsk på hodet.
«Nei! Den kan jeg ikke ha! Jeg kler ikke v-hals, så det går ikke», sier han.
Siw blir først forfjamset, men akkurat denne avvisningen blir en åpenbaring for henne som vil hjelpe storbyens hjemløse.
– I det øyeblikket forsto jeg at unggutten var akkurat som meg selv og alle andre. En egen person med egne meninger som visste hva han likte og ikke likte, kledde og ikke kledde.
– Det er så små marginer som avgjør hvor man havner i livet. Det kunne vært meg som satt der med tiggerkopp. Hvordan ville jeg likt å bli hjulpet?
Siw går gjennom farens kofferter, finner en genser med rund hals og kler opp gutten fra topp til tå til han smiler bredt og takknemlig.
Lyst til å lese resten av den gripende intervjuet, TRYKK HER Kilde: Klikk.no, Christin Lund, Norsk Ukeblad (16/01. 2020)